Örjan Noring (1920-2008) fra Jämtland er best kjent for sine melankolske skildringer av landsbygdas aldrende befolkning, forlatt landskap og dramatiske naturbilder. Hans verk uttrykker ofte en blanding av ømhet, humor og vemod, samt en protest mot urbanisering og effektivitetspress.
Anerkjent som kunstner fra 60-tallet
Noring startet sin karriere tidlig som barn, da med tegning og maling, før han flyttet til Stockholm for å studere kunst. Etter å ha prøvd seg som reklametegner, vendte han tilbake til hjemtraktene, Hackås i Jämtland. Fra 1950-tallet satset han mer på sin kunstneriske virksomhet, og ble for alvor anerkjent som kunstner på 1960-tallet.
Sentraliseringens vemod og ironi
Noring engasjerte seg stort i sentraliseringen som foregikk i Sverige på begynnelsen av 70-tallet, da det nord-svenske innlandet mistet en stor del av den yngre befolkningen, kulturlandskapet grodde igjen, og fraflyttede gårder økte i hopetall.
Med humor, ømhet og vemod malte han den aldrende befolkningens hverdag, de tomme gårdene hvor naturen tok over, og storbyturistenes uforstående blikk. Menneskeskildringene ble ofte gjort i hjertelig, noe burlesk, naivistisk stil.
Norings sterke følelser for natur, årstidsvekslinger og værforandringer kom til uttrykk i dels romantiske maleri og dels i dramatisk ekspressivitet. Særlig fjellverdenen vekket Norings lidenskap, noe som resulterte i fargerike og ville tolkninger, noen ganger med helt ublandede farger.
Røros og industrilandskapet på 60-tallet
Noring lagde flere malerier fra Røros på 60-tallet. I flere av maleriene finner vi en veldig uvanlig og dyp fargeskala. Det tidlige industrilandskapet med slaggdynger og gruvesjakter er malt med en mørk palett som skaper en mystisk, men samtidig harmonisk estetikk. Slaggens matthet er på en nesten magisk måte gjort levende.