Det snakker vi ikke om!

Knapt noen annen femårsperiode i norsk historie blir møtt med en slik allmenn interesse, og har satt så dype spor i folks bevissthet som den tyske okkupasjonen 1940-1945. Likevel viser det seg at mange historier ikke er fortalt fra denne tida – historier som ble gjemt, men ikke glemt, og som gjennom sin fortielse har fått konsekvenser ikke bare for den som opplevde dem, men for generasjonene som fulgte.

Mellom 1940 og 1945 ble hundretusenvis av tyske soldater beordret til Norge for å okkupere et land med en befolkning på knappe 3 millioner mennesker. Norge var det tysk-okkuperte landet som hadde flest tyske soldater per innbygger. I løpet av de fem årene krigen varte, møtte tyskerne det norske lokalsamfunnet på ulike måter. De rekrutterte politiske sympatisører, og de straffet sine motstandere hardt og brutalt. De ansatte nordmenn for å bygge militære anlegg eller veier, og de ble forelsket i norske jenter og giftet seg med dem. Da okkupasjonen var slutt i 1945, forlot tyskerne Norge. Men de hadde satt merker etter seg.

Fremdeles strever mange med langtidsvirkningene av det som skjedde under krigen. I noen familier er det den dag i dag, to til tre generasjoner senere, utfordrende å snakke om hva som skjedde.

I 2020 gikk Vest-Agder-museet ut og spurte om noen ville dele sin historie. Det kom blant annet inn historier om kvinner som hadde et forhold til en tysk soldat, deres barn og barnebarn, etterkommere av NS-medlemmer og etterkommere av motstandsfolk som satt i tysk fangenskap – uten å oppnå anerkjennelse etter krigen.

Flere historier vitner om traumatiske hendelser, under og etter krigen, som har satt tydelige spor i familiene. 21 av informantene har gitt tillatelse til at vi gjenforteller historiene, de fleste under løfte om anonymitet.

Vandreutstillingen presenterer de 21 beretningene. Mange historier handler om skam, ensomhet og – kanskje mest av alt – om hemmelighold.