”Han konkluderte med å si at alle andre krav fra lappene betraktet han som underordnet dette ene: ”KRAVET OM SEDVANERETTENS BESTÅENDE”. ”

Daniel Mortenson 1908, referert i K. G. Rogstad, Streif i sør-samenes saga, 1980

I 1850-åra fikk samefamiliene medhold i rettssystemet. Retten til bosted og reinbeite øst for Feragen ble fastslått på bakgrunn av lang tids bruk. I tiåra som fulgte endret situasjonen seg. Det kom krav fra mange hold om erstatninger for beiteskader, og det ble reist tvil om samenes rett til beiteland. Samefamiliene tapte rettssakene, og flere familier flyttet fra områdene sine.

Reindrifta under press

I 1848 ble reindriftsamer stevnet for retten av Røros Kobberverk for ulovlig opphold med rein i Ljøsnådalen øst for Feragen. Det ble også krevd erstatning for skade på skogen. Underretten avsa dom i 1851, og samene fikk medhold i at de fra gammel tid hadde oppholdt seg med rein i de aktuelle områdene. Samefamiliene fikk beholde bosteder og reinbeite, uten erstatningsplikt for eventuell skade på skogen. Saken ble anket, men Stiftsoverretten kom til samme konklusjon, og samene ble frikjent i 1853.

I de påfølgende tiåra ble samefamiliene stevnet for retten fra mange hold. Mange av sakene gjaldt skader på setervoller og havneganger. Bøndene hevdet at samefamiliene ikke hadde rett til å oppholde seg i trakten, sjøl om setervollene ofte var anlagt på gamle reintrøer eller samiske boplasser. Konfliktene kunne gå gjennom flere rettsinstanser og vare i mange år. Etter innføringa av reinbeitedistrikt og kollektivt erstatningsansvar var dette en kamp reindrifta var dømt til å tape. Samefamiliene måtte betale erstatninger og saksomkostninger, noe som ble en stor økonomisk belastning.

Situasjonen i rørossamisk område var spesiell, og det var flere grunner til at den ble så tilspisset akkurat her. Bergverket, som hadde lagt beslag på land og folk i regionen i 200 år, var i denne tida i stor endring. Før Rørosbanen kom i 1877, hadde svært mange gårdsbruk en dobbeltøkonomi basert på jordbruk og produksjon og transport av trekull for kobberverket. Etter at jernbanen ble anlagt, ble trekull byttet ut med koks, og mange mistet en viktig inntektskilde. Dermed ble jordbruket for mange den eneste leveveien. På samme tid skjedde en modernisering i jordbruket som muliggjorde mer effektiv drift, flere dyr og skapte behov for større areal. Konkurransen om utmarka økte.

En sijte i gammel og ny tid

En samisk sijte var tradisjonelt en sosial enhet og et arbeidsfellesskap i et bestemt område. En sijte kunne bestå av alt fra tre til ti samefamilier som drev sammen, avhengig av hva som var hensiktsmessig i arbeidet gjennom året.

I lovreguleringa på slutten av 1800-tallet ble begrepet reinbeitedistrikt innført. Distriktene omfattet et bestemt antall familier, og fleksibiliteten i den tradisjonelle sijten forsvant.

I dag har flere tatt i bruk gamle samiske navn på distriktene, og begrepet sijte ble tatt inn i reindriftsloven i 2007. I rørossamisk område har vi Gåebrien sijte, Saanti sijte, Svahken sijte, Femund sijte og Trollheimen sijte.