”Jeg tror i henhold hertil, at herredstyrelsens andragende (…) bør gå ud paa at erholde det offentliges bistand til en afgjørelse af de lokale grænser for lappernes felt, enten gjennem en kgl. kommisjon eller gjennem befaring af en offentlig dertil autoriseret mand, hvis udtalelse kunne danne grundlaget for en distriktsinddeling.” 

Overretssagfører Samuel Johnson i brev til ordfører Bergan i Røros, 1887

I 1751 ble reindriftas rettigheter sikret i grenseområdene mellom Norge og Sverige gjennom Lappekodisillen. Fra 1751 til utgangen av 1800-tallet skjedde det imidlertid store endringer i holdningene overfor det samiske folk, noe som også gjenspeilte seg i lovverket. På 1890-tallet ble det gjort effektive inngrep fra det offentlige. Det ble opprettet reinbeitedistrikt og innført kollektivt erstatningsansvar. Reindriftas beiterettigheter basert på sedvane ble i de nye reguleringene innskrenket til fordel for jordbrukets interesser.

Reindriftslov - for hvem?

På 1850-tallet fikk samene rettslig medhold i kravet om beiteland på grunnlag av lang tids bruk. Utover 1800-tallet var imidlertid nasjonsbygginga i Norge i sterk frammarsj, og norsk kultur skulle rendyrkes. Det samiske folk ble i økende grad sett på som fremmed, og den norske bonden ble satt i høgsetet. Lovverket fra slutten av 1800-tallet må sees i lys av denne politikken.`

I den såkalte Fælleslappeloven; Lov av 2. juni 1883 angaaende Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige, kom den nye politikken til uttrykk. Mens det tidligere også ble tatt hensyn til reindriftas sedvanerett, hadde loven av 1883 som mål å sikre jordbrukets utvikling. I Røros-området hadde bøndene representanter på Stortinget som fremmet deres interesser.

Røros herredstyre var av dem som engasjerte seg sterkt for å begrense samenes rett til reinbeiteområder. I 1888 tok de initiativ til et arbeid som kom til å endre synet på samenes historie og dermed sedvanerett i området. Debatten om samenes historie i Røros-regionen hardnet til, og herredstyret og jordbruksbefolkninga fikk drahjelp fra både vitenskapelig hold og sentrale myndigheter. I 1889 ble Lappekommisjonen opprettet. Kommisjonen skulle foreslå grenser for reinbeitedistrikter og finne en ”Ordning” for forholdet mellom samene og de fastboende. Kommisjonen var uten samiske representanter.

I 1894 ble reinbeitedistriktene i Røros-området opprettet, og reineierne fikk kollektivt ansvar for all beiteskade. Bøndene slapp heretter å bevise hvilken reineier som skulle stilles til ansvar for skade. Løsningen til en ”Ordning” var altså å avgrense reindrifta slik at den ikke hindret utviklinga i jordbruket.

Reinbeitedistrikt

Ordninga med reinbeitedistrikter var et resultat av 1800-tallets partiske lovgivning og regulering. Til og med Lappekommisjonen av 1889 innrømte at ordninga var til fordel for bøndene og til byrde for samene.

Da reinbeitedistriktene ble opprettet, var det først og fremst for å sikre jordbrukerne erstatning ved skade forårsaket av rein innenfor distriktene. Formålet var altså ikke først og fremstå regulere reindriftas beiteland, men å sikre jordbrukets rettigheter og inntekter innenfor visse områder.

Tilleggslappeloven av 1897 strammet grepet og fastslo at reindrift utenfor reinbeitedistrikt var forbudt uten grunneiers tillatelse.

Ordninga med reinbeitedistrikt og kollektivt erstatningsansvar gjelder fortsatt. 

”Distriktsinddelingen medfører derfor store Fordele for de Fastboende, medens Lapperne stilles under Kontrol og paalægges Byrder.” – Lappekommisjonen av 1889