Vår felles verdensarv

Konvensjonen om verdens natur- og kulturarv sier at vi alle deler en felles arv – en verdensarv. Noen deler av denne arven er så enestående at den krever spesiell beskyttelse, den blir skrevet inn på listen over verdens natur- og kulturarv. Denne verdensarven finner vi i så godt som alle verdens nasjoner. Når et sted er skrevet inn på listen, forplikter landet seg til å ta vare på verdiene på vegne av alle nasjoner på tvers av kulturskiller. Vi skal være stolte av vår lokale verdensarv, men alltid huske på at vi forvalter den ikke for oss selv, men for hele menneskeheten. På samme vis er verdensarv andre steder i verden en del av vår arv – og i denne utstillingen har vi fått hjelp av innflyttere og skolebarn til å presentere et utvalg verdensarvsteder i andre land.

For at UNESCO skal ta inn et sted på listen over verdens natur- og kulturarv, må en komite av 22 medlemsland bestemme at området eller objektet har en framstående universell verdi for menneskeheten. Stedet må være så fullstendig som mulig, og så opprinnelig eller autentisk som mulig. Landet som søker om verdensarvstatus for ett av sine steder, må også vise at man er i stand til å ta vare på arven – blant annet gjennom at forslaget om verdensarvstatus er godt forankret i lokalsamfunnet.

Blir verdensarven truet – f.eks. av krig eller miljøkatastrofer – vil UNESCO ta stedet inn på listen over verdensarv i fare. Verdensarvstedene skal være enestående og derfor umistelige, men blir av samme grunn også konkrete mål for ødeleggelse i krig. Alle verdensarvstedene i land som Syria og Yemen er derfor på listen over truet verdensarv. UNESCO ble dannet på ruinene etter 2. verdenskrig med formål å sikre fred mellom nasjonene i framtiden gjennom kulturelt og vitenskapelig samhold, og dette arbeidet er like viktig i dag.