Verdensarvstatus er på mange måter det sterkeste vernet man kan gi et kulturminne eller landskap. Vern handler imidlertid ikke om å fryse et bilde av fortida, men å ta vare på forbindelsen til fortida. Modernisering, utbygging og ikke minst naturens egne prosesser vil alltid føre til endring, selv i områder med vernestatus. Denne utstillingen viser disse endringene, og kanskje aller mest hvordan naturen krever tilbake sin plass i områder der aktivitetene i bergverket og landbruket skapte mer åpne landskap.
Vi håper at utstillingen vil skape refleksjon over hvordan vi kan ta vare på fortidas landskap og bygninger. Det er ikke i noens interesse å gjenskape resultatet av flere hundre år med rovdrift på skogsressursene. Kulturlandskapet med gruveområder, jordbrukslandskap og historiske bygningsmiljø er en del av identiteten vår - og kanskje er det mulig å gjøre en bedre jobb på å ta vare på deler av dette for å kunne formidle historien til kommende generasjoner.
Utstillingen har blitt muliggjort med støtte fra Riksantikvaren, og med god hjelp av verdensarvkommunene i arbeidet med utvalg av bilder og lokaliseringen av fotografenes ståsteder.
