”Den Paastand at Lapperne i fordums Tid har havt Tilhold sydligere en nu, saavel i Norge som i Sverige, og at de ere de egentlige Urbeboere, (…), tør formentlig ikke længere af Nogen fastholdes, efterat det Urigtige i en saadan Antagelse synes tilstrækkelig paavist ved den nyere Tids videnskabelige Forskning.” 

Lappekommisjonen av 1889

Lovgivninga og reguleringa av reinbeitelandet i rørossamisk område fikk store negative konsekvenser for den samiske befolkninga. Reguleringa kom i stor grad etter sterkt lokalt press, og bygde på arbeidet til Lappekommisjonen av 1889 og Yngvar Nielsens vitenskapelige bidrag.

Vitenskapens makt

Bak Lappekommisjonens arbeid og innføring av reinbeitedistrikter i 1894 lå det et sterkt press fra herredene i rørossamisk område. Røros herredstyre oversendte nærmest en bestilling om at reindriftas rettigheter skulle begrenses. Det skulle skje ved hjelp av en kommisjon eller på grunnlag av en befaring ”af en offentlig dertil autoriseret mand”. Herredet fikk begge deler.

Med stipend fra universitetet la Yngvar Nielsen (1843–1916)ut på en tre–fire uker lang ”forskningsreise” i det sørsamiske området i 1889. Samtidig satte Lappekommisjonen i gang sitt arbeid. Nielsen var professor i geografi og etnografi ved Universitetet i Kristiania. Han var bestyrer ved Etnografisk museum i åra 1877–1916 og en av datidas ledende konservative historikere – altså en person med autoritet og innflytelse.Hans nedlatende omtale av samene, som blant annet kom til uttrykk i reisehandboka han skrev i 1879, representerte en nokså utbredt holdning. Arbeidet hans framstår i dag som svært rasediskriminerende.

Formålet med Nielsens reise til Røros-området var å samle inn sørsamiske gjenstander til Etnografisk museum. Hans ”Afhandling” fra reisen, trykt i Det Norske geografiske selskabs aarbog samme år, handlet imidlertid lite om gjenstandsinnsamlinga. I stedet la han fram et ”videnskabeligt bidrag” i diskusjonen om ”lappernes vandring mot syd”. Teorien hans om at sørsamene hadde innvandret til Røros-området først rundt 1700, ga myndighetene vitenskapelig belegg for å begrense deres rettigheter til land.

Nyere forskning

I dag må Yngvar Nielsens ”fremrykningsteori” betraktes mer som et svar på 1800-tallets behov for å dyrke fram en norsk historie, snarere enn seriøs forskning. På 1940-tallet dokumenterte språkprofessor Knut Bergsland gamle samiske stedsnavn i Røros-området. Dermed tilbakeviste han Nielsens påstand om at samiske stedsnavn ikke var kjent i regionen. Senere har flere arkeologiske funn av samiske bosteder, bl.a. i Vivalleni Härjedalen og ved Aursjøen i Lesja, også avkreftet Nielsens påstander. Det er særlig innen historiefaget at Nielsens teori har vært seiglivet. Enkelte historikere har støttet opp om Nielsens hypotese og dermed forlenget den gamle vitenskapens makt.