”Dommen har gjort at jeg føler mig som en undertrykt mand uten lov og ret. (…) der er ikke én av dem som har talt lappernes sak. (…) Jeg spør; Skal vi selv staa lovløs? Dette er spørsmaal vi lapper vil ha besvart!”

Daniel Mortenson om reindriftsaken under landsmøtet i 1917

Presset mot reindrifta kom fra mange kanter i hele det rørossamiske området, spesielt fra vest. På Gauldalsvidda ble retten til samisk tamreinbeite forbudt. Det samme skjedde i Sålekinna i Os og Tolga kommuner og i Einunndalen i Folldal og Alvdal kommuner. Lengst vest, i Trollheimen, ble det heller ikke opprettet reinbeitedistrikt,og flere kommuner vedtok forbud.

Saker

Riasten og øvre del av Gauldalen. I 1877 ble Paul Johnsens sijte stevnet for retten med krav om erstatning for reinbeiteskade på setervoller, utmarksbeiter og -slåtter i Gauldalen, Killingdalen, Søosen og Riasten. Saken ble behandlet i alle rettsinstanser og pågikk over mange år. I 1892 avsa Høyesterett dom i saken, samme år som Lappekommisjonen la fram sitt arbeid. Yngvar Nielsen hadde da lagt fram sin teori om samenes ”fremrykning mot syd”. Teorien fratok samene hevd på områdene. Høyesterett la Nielsens teori til grunn da dommen ble avsagt. Paul Johnsens sijte tapte saken.

Kuråsen, Molingdalen og Gjeltsjøen. 28 grunneiere ved Aursunden gikk i 1893 til søksmål mot flere reineiere. De påsto at samene ikke hadde beiterett på grunneiernes utmarkseiendommer i Kuråsen og nord for Aursunden. Reineierne taptei to rettsinstanser, men Paul Johnsen og Lars Holm anket til Høyesterett. Yngvar Nielsens teori ble lagt til grunn i domsavsigelsen i 1897: ”Jeg finder overensstemmende med, hvad der er antaget i Voteringen i den af mig nys nævnte Sag i Retst. For 1892, at maatte gaa ud fra, at det ikke forholder sig, som tidligere ofte har været antaget, at Lapperne i disse Strøg skulde være de oprindelige Beboere, som af Nordmændene efterhaanden trænges tilbage. Meget mere maa jeg antage, at Bønderne her har havt sine Slaattemarker og sin Sæterdrift, før Lapperne ialfald med nogen Stadighed optraadte i Trakten.”

Gauldalsvidda. På Gauldalsvidda har det vært drevet samisk tamreindrift til ulike tider. Brødrene John og Martin Jonassen som flyttet til Ledalen i Holtålen med reinflokken sin våren 1899, var av de siste som drev i området. De møtte raskt motstand. Gauldalsvidda ble ikke reinbeitedistrikt i 1894, og i 1901 vedtok flere kommuner å forby tamreindrift. Martin Jonassen fortsatte å drive noen år, men flyttet i 1911 videre vestover med reinflokken.

Trollheimen

Samefamilier har drevet reindrift i Trollheimen langt tilbake i tid. Likevel ble det ikke opprettet reinbeitedistrikt i området i 1890-åra. Dette gjorde at samene ble avhengig av støtte fra grunneiere og lokal forvaltning for å kunne drive. Til tross for ulike konflikter har det vært drevet samisk tamreindrift kontinuerlig gjennom hele 1900-tallet. I 1984 ble det vedtatt en egen lov for den samiske tamreindrifta i Trollheimen.

Sålekinna

I 1882 flyttet fem familier til Sålekinna med reinflokkene sine. Det var Morten Hansen og Anna Olofsdatter og sønnene Jonas, Morten, Lars og Jon med familier. Tidligere hadde flere samefamilier drevet reindrift her. Det gikk likevel ikke lang tid før det ble store konflikter med erstatningskrav og rettssaker. I ”Extraret” på Tynset ble dom avsagt i 1890, og familiene ble fradømt retten til å oppholde seg i Sålekinna.

Einunndalen

I 1896 stevnet gårdbrukere fra Alvdal og Folldal flere samefamilier til forliksmøte for ulovlig reinbeite i Einunndalen. Dette bidro sterkt til at samene flyttet ut av området med reinflokkene sine. Einunndalen ble ikke med i opprettelsen av reinbeitedistrikt, og kommunene forbød tamreindrift der med støtte i Tilleggslappeloven av 1897.

Røros Kobberverk

I 1916 ble reindriftsamene igjen stevnet for retten av Røros Kobberverk. Kobberverket sådde tvil om samenes beiterett i Femundsmarka og krevde erstatning for skade på skogen. Underretten avsa dom i saken i januar 1917, bare dager før landsmøtet i Trondheim. Reindriftsamene ble dømt til å betale erstatning. Saken ble anket, og samene ble frikjent i Lagmannsretten i august 1917. Dommen ble stadfestet i Høyesterett i 1923.