”Lapper samlet til möte i Trondhjem uttaler som sin mening, at staten bör ha pligt til at sörge for lappernes undervisning med bibehold av lappisk sprog i skolerne, med lappiske tilsynsmænd og undervisning i saadanne emner, som er nödvendige for lapperne at kjende, hvis de skal kunne eksistere som rendrivende folk. (…)Vi anser det for rigtig, at ikke missionsselskaperne, men staten skal besörge undervisningen.”

Protokoll fra landsmøtet i 1917

I Røros-regionen gikk de fleste samiske elever i bygdeskolene, og barna hadde ingen mulighet til å få undervisning i og på samisk. Skolegang og språk var en av sakene på landsmøtet i 1917. Spørsmålet om hvilket språk elevene skulle få undervisning i, skapte store diskusjoner. For å kunne hevde sine rettigheter var det viktig å beherske det norske språket godt. En slik beslutning ville gå på bekostning av eget språk.

På 1800- og først på 1900-tallet gikk mange samiske barn på skole i de ordinære bygdeskolene. Under skolegangen ble de losjert inn på gårder i bygda. Det finnes opplysninger om at samiske barn fikk undervisning ved familienes bosteder, men dette var ikke offentlig organisert. Et alternativ for samiske barn i sørsamisk område ble Norsk finnemisjons internatskole som ble etablert i Havika ved Namsos i 1910. Også der foregikk all undervisning på norsk, og barna fikk ikke snakke samisk seg imellom.

Språkopplæring og skolegang var et av hovedtemaene under landsmøtet i Trondheim i 1917. Det ble drøftet om samiske barn skulle ha norsk som førstespråk eller om samisk skulle likestilles med norsk språk i undervisninga. Dette var et dilemma for den samiske befolkninga. Samene utgjorde en minoritet, og den offentlige samfunnsdebatten foregikk på norsk. For å hevde sine rettigheter var det helt nødvendig å beherske det norske språket godt, og flere, bl.a. Daniel Mortenson, mente derfor at de samiske barna burde lære norsk. Samtidig innebar dette en tilsidesettelse av det samiske språket. Det var stor uenighet om saken.

Landsmøtet kunne imidlertid enes om en resolusjon som uttalte at den norske stat måtte ta ansvar for samiske barns utdannelse, der samisk språk og kunnskap om reindriften måtte inngå.

Skolehistorie

Det gikk lang tid før staten fulgte opp samenes krav i skolespørsmålet. I 1951 ble det etablert et skoletilbud i Hattfjelldal, og skolen fikk elever fra hele det sørsamiske området. Skolebarn fra de sørligste områdene fikk lang reisevei, og undervisninga var fortsatt bare på norsk.

Arbeidet for en sørsamisk skole fortsatte. I 1968 ble det bygd internat på Snåsa, og samiske barn fikk for første gang undervisning i samisk språk. De første åra foregikk undervisninga i bygdeskolen, men i 1977 sto en egen skole, Åarjel saemiej skuvle, klar til bruk.

Ella Holm Bull og Knut Bergsland utarbeidet det sørsamiske skriftspråket, og i 1974 kom den første sørsamiske læreboka, Lohkede saemien.

”… når vi bruker språket i en klassesituasjon så er det likevel noe uforklarlig som skjer. Jeg føler og merker at det er noe som de synes de eier og noe de er fortrolig med tross alt. (…) det er noe som hører dem til.” – Ella Holm Bull i ”Sørsamer. Et folk uten språk og kultur?” NRK 9. feb. 1979